Fra 6 til 10 klasse ble jeg mobbet på skolen. Det var en tøff tid, spesielt på ungdomsskolen. Lærerene visste om det, men de gjorde ingenting. Mobbingen gjorde at jeg fikk dårlig selvtillit. Jeg mista rett og slett troa på meg selv. Merket at psyken gradvis ble bare dårligere og dårligere.
På videregående ble det heldigvis bedre. Der var det lite mobbing, men jeg slet psykisk. Jeg klarte å fullføre helse og sosial og helsefagarbeider. Etter det begynte jeg som lærling. Lærlingtiden synes jeg var krevende, og da spesielt på sykehjemmet. Jeg hang mye etter, faglig. Det var for slitsomt for meg, både å jobbe og det å gå på skole i tillegg. Etter litt over 1 år sa det stopp. Jeg måtte rett og slett slutte.
Jeg ble hjemmeværende lenge etter dette. Jeg var mye deprimert, og humøret svingte veldig. Jeg hadde oppfølging fra psykisk helse i kommunen, og jeg var på utredning på DPS. Jeg fikk en diagnose som kalles for dystymi. Etter at jeg ble medisinert merket jeg at dagene ble bedre, men jeg husker også at jeg var litt frustert. Jeg klarte ikke å gråte lenger fordi antidepressivaen gjorde humøret mitt så flatt. (noe som er veldig vanlig)
2012 er ett år jeg husker godt. Helvetesåret mitt, rett og slett.
I løpet av alle årene jeg slet psykisk hadde jeg flere innleggelser på psykiatrisk sykehus. Jeg prøvde også en gang å ta livet av meg med haugevis av antidepressiva. Det endte opp med at jeg ble veldig syk. Ble veldig kald, og jeg fikk spasmer i hele kroppen. Da måtte jeg tilbringe en natt på sykehuset, fordi de ønsket å observere hjertet mitt. Etter det var jeg på døgnenheten til DPS en uke.
Men heldigvis for ca 7 år siden, så hadde jeg fått nok. Jeg kom til ett punkt i livet hvor jeg var klar for en endring. Jeg klarte å åpne meg, og fortelle at det som plaget meg og som jeg slet med. Jeg jobbet knallhardt med meg selv, og jeg merket at psyken gradvis ble bedre og bedre for hver uke som gikk. I starten hadde jeg veldig fokus på tankesettet mitt. Jeg skrev ned 3 ting jeg var takknemlig for hver kveld, hver dag gikk jeg tur, og hver uke sørget jeg for å være sosial sammen med andre. Jeg fikk også hjelp med økonomien min, da jeg hadde puttet alle regninger i en skuff. Jeg fikk ikke betalt de uansett, så jeg ville bare gjemme dem. Jeg fikk meg frivillig forvalter på NAV, og det har hjulpet meg veldig. Jeg har fortsatt forvalter, men målet på lang sikt er selvfølgelig å styre all økonomi selv.
Dette var litt av min historie. Jeg kunne ha skrevet mye mer, men det hadde blitt ett veldig langt innlegg.